Hennings tur - dag for dag

Her kan du lese om DNT Oslo og Omegns daglige leder, Henning Hoff Wikborgs SAGA tur fra 2017.

Dag 14. Grand finale

Jeg snur meg og ser tilbake på vårt turmål Snøhetta. Vi har alle fullført SAGA og for kort tid siden stod vi alle på toppen, langt der oppe. Jeg står ved DNT hytta Snøheim, ser bakover og oppover. En lang reise er over. Her jeg står er jeg litt usikker på hva som beveger seg i meg. Er det tristhet, tomt, lettelse? Kanskje savn etter de hjemme eller rart nå snart å skulle skilles fra de gode vennene jeg har fått de siste ukene?

Det begynner å dryppe lett fra himmelen. Skyene drar oppover dalen fra Hjerkinn. Sakte men sikkert dekkes fjellet av skyene. Til slutt må også den majestetiske toppen gi tapt. Igjen ser jeg hverken toppen, fjellet eller ruten vi har gått. Et kapittel er over. En ekspedisjon med fem ungdommer uten turerfaring er over. 

Jo, jeg er litt trist, men på en god måte. Jeg skal skilles fra fantastisk flotte turvenner. Turvenner som har fått naturopplevelser for livet. Turvenner som for første gang har vandret nordover og skuet ut over Jotunheimen, Rondane og Dovre. Hver dag har vi gått nordover. Hver dag har gitt nye opplevelser. Jeg kan se på hver enkelt og det lyser av ansiktene og blikket: "Jeg har vært med på noe jeg aldri før har opplevd. Det er så mange inntrykk, så mange opplevelser." 

Vi skilles på Hjerkinn stasjon. Kanskje ser jeg dem igjen, kanskje ikke. Men det felles har vi at turen vil prege oss og brenne seg inn i hukommelsen som noe helt spesielt. 

Så håper jeg Hassan finner motivasjonen og fullfører studiene i Trondhjem. At Dawit finner seg til rette i Norge og får seg gode venner etter bare tre år i landet. Karianne har savnet kjæresten sin og jeg håper de finner sammen og får en plattform for et godt liv. Rodrigo er en stolt gutt, en gutt som tar utfordringer, kanskje han tar utfordringen og blir både turleder og en god ambassadør for DNT? Og Jessica, den yngste. Nettopp ferdig med videregående. Måtte hun ha fått inspirasjon og refleksjon til å velge seg en vei videre. 

Uansett hvor veien går videre, er jeg overbevist om at alle fem er fylt med opplevelser. Fylt med inntrykk og møtt andre mennesker enn de normalt møter. Jeg håper Sharam, Kaweh og jeg har gitt dem naturopplevelser for livet og trygghet for at de nå har fått venner de kan støtte seg på i livet. Jeg vil være der, om de ønsker det! 

Dag 13 Reinheim til Snøhetta

Gårsdagen var fantastisk. I strålende sol vandret vi fra Hjerkinn Fjellstue og videre nordover på den gamle kongeveien opp til Grønbakken. Her fikk vi et utrolig flott utsyn mot Snøhetta, vårt store mål for turen. Vi måtte alle stoppe opp et øyeblikk og se, kanskje også reflektere litt over at målet nå nærmet seg. I to uker har vi snakket om målet. Nå var Snøhetta plutselig så nær at du kunne "ta på den". Like der fremme, om bare et døgn, ville vi stå på toppen og kjenne på at målet var nådd. 

Fra Granbakken skulle vi bevege oss 17 km jevnt oppover helt til Reinheim. Dette var en etappe vi hadde gruet oss til. Totalt skulle vi gå 24 km denne dagen. For det meste oppover. Men, dagen ble alt annet enn utmattende. Alle var ved godt mot. Både Jessica og Hassan gav uttrykk for at de følte seg spreke. Som Hassan sa, turen har bare gjort meg sterkere. Jeg tror ham på det.

Turen oppover skulle også bli innholdsrik. Det tok ikke lang tid før vi så en moskus. Og så en til. Plutselig hadde vi 20- 30 moskus rundt oss. Et fantastisk skue. De aller fleste av oss hadde ikke sett moskus tidligere. En gruppe moskus lå på et snøparti der stien krysset. Rodrigo og Dawit strålte og ville nærmere, men vi måtte holde dem tilbake. Lenge fikk vi sett på dem og kjent på følelsen av å få oppleve moskus så nært. Mens vi stod der, kom det til mange flere moskus nedover fjellsidene. Noen i følget begynte å bli litt bekymret. Burde vi løpe? Sammen ble vi stående å beskue de fantastiske dyrene få av oss hadde sett før. Alt av gnagsår og vonde ben var glemt. 

Vi kom frem til Reinheim langt mindre slitne enn vi hadde forutsett. Fine opplevelser underveis bidrar absolutt til å lette på følelsen av utmattelse og smerte. På tunet ble vi møtt av hyttevakten, Geir. Flere av oss kjenner Geir godt da han har jobbet noe i administrasjonen. Han har også vært hyttevakt i mer enn 10 år på Reinheim. Ganske imponerende. 

Vår siste natt før toppstøtet og avslutningen av hele SAGA skulle være på en selvbetjent hytte her på Reinheim. Og for en hyggelig kveld det skulle bli!

Geir smilte lurt. Han hadde noe i bakhånd. Var det noen som kunne tenke seg litt fersk ørret fra elven? "Jeg røyker gjerne litt fisk, om dere ønsker...og jeg fikk en fin en på 650 gram som vi kan bake i ovnen". Vi ble stående, måpe og fikk ikke sagt annet enn takk. Så var Geir borte, han satte i gang med forberedelsene og måtte samtidig holde kontroll på hytta som denne kvelden var helt full. Sikringshytta hadde han hold av til oss.

På kvelden spiste vi fantastisk røkt ørret. Så kom den bakte ørreten med rømme, smør, urter og hvitløk. For en smak! Det beste på hele turen mente Sharam. Så begeistret over tilbakemeldingen ble Geir at han så tok frem flere iskalde pils. Han gliste godt. Han delte og hadde stor glede av det, så det ut til. 

Vi la oss omsider, salige og mette på både god mat og opplevelser denne dagen. Ute mørkner det noe. Tåken hang litt over Snøhetta, men værmeldingen var lovende. Det blir sol på toppen!

Foto: Ermedin Islamcevic

Dag 12 Hjerkinn Fjellstue til Reinheim

Vi forlot Grimsdalshytta etter et flott opphold. Hytta fremstod så flott og vertskapet, Rune og Sonja, har satt sitt preg på stedet. Deilig mat, koselig og velstelt. Morgensolen skinte på Grimsdalshytta da vi snudde oss over kammen for siste gang. 

Bakkene oppover var tunge og bena begynner å preges av å ha vært på tur i snart 14 dager. Vi har vært privilegerte og reist lenge sammen denne litt underlig sammensatte turgruppen.

Internasjonal og satt sammen av mennesker som i liten grad kjenner hverandre fra før. Bare våre "kurdiske" turledere har hatt turer sammen tidligere. Inspirerende har det vært. Artig har det vært å få lov til å være med "de unge" på tur. Så mye latter, så mye nysgjerrighet. Men, jeg kan nok også legge til; så mye kunnskap de har igjen å lære!

Jeg føler meg sprek. Ser vi bort fra teknisk krevende klatring, har jeg vel vært med på det aller meste innen friluftslivet. Nå har jeg vandret med flott ungdom som har svært begrenset friluftsliverfaring. Mye har vi måttet lære bort underveis. Ikke bare friluftskunnskap, men også kultur, historie og allmenn kunnskap har vi formidlet. Til tider har jeg nok følt meg mer som en kombinert far og lærer for de unge. Og her kommer vi til et forhold jeg begynte å reflektere litt over i bakkene opp fra Grimsdalshytta og mot Hjerkinn. 

Da vi startet turen ved Lillehammer var jeg en kompis. I det minste følte jeg det slik. Nå, to uker senere innser jeg at jeg ikke er det. De unge har avstand til meg når vi kommer til tøys, morsomheter og mer vennskapelig nærhet. Selv kjenner jeg også på at jeg har så mye mer livserfaring og kunnskap. Etterhvert som dagene har gått opplever jeg at det har vokst en liten udefinert kløft mellom oss. Jeg begynner å savne barna og Anne Kristine. Og det gjør godt å kjenne på savnet. Jeg savner familien og jeg begynner å innse at en mann på 53 ikke lenger er så ungdommelig som han kjenner seg.

Frem til Hjerkinn Fjellstue traff jeg flere kjente underveis. Vi ble stående og prate. Artig var det også å møte en DNT-gruppe på tur, hvor jeg fikk pratet med både turleder og turdeltagere. Min egen turgruppe gikk langt foran, og det gjorde egentlig litt godt i dag. Jeg fikk gått i egen tanker. Nå begynner jeg å glede meg til å komme hjem. Behovet for sosial kontakt i gruppa avtar. Bare to dager igjen nå.

Dag 11 Grimsdalshytta til Hjerkinn Fjellstue:

Gårsdagens tur var et eventyr av en etappe. Nok en gang må jeg si at vi har hatt vår flotteste vandring så langt på turen. Hele reisen er i ferd med å bli et eventyr. Hver dag har vi nye opplevelser. Nytt terreng og nye hytter som perler på en snor. Først mange flott beliggende selvbetjeningshytter, så en rekke med betjente hytter siste delen av turen.

Turen fra Øvre Dørålseter starter på en DNT-sti som går rett opp bakkene bak hytta, i retning Grimsdalshytta. Stien beveger seg inn i en meget markert smal dal hvor stien tråkler seg gjennom. Det er steinete og man må være trygg på hvor man setter føttene. Bak oss ruver toppene i Rondane. Denne morgenen var det deilig med sol og toppene i Rondane kom frem fra skyene fra tid til annen. Da kunne vi se et fantastisk melisdryss på alle toppene. Nysnøen hadde i løpet av natten lagt seg fra 1400 moh. Snøfallet bidro til et fantastisk skue. 

Videre beveget vi oss nedover igjen på spennende stier og med flott utsikt i en frodig dal. Her kom vi ned i skogbeltet før det igjen bar oppover. Igjen skulle vi opp minst 250 høydemeter. Flere av gutta hadde fått humør og kraft tilbake etter noen litt tause dager. Nå fløy de opp bakkene. Og jentene dro til og hang godt på. Og der, like over kanten, der fremme i nord, kunne vi se Snøhetta. Så stor. Så mye snø. Så nær?

Er det virkelig Snøhetta vi ser, sa flere. Plutselig går det opp for flere at alt har en ende og at selv vår lange SAGA-tur nærmer seg målet; toppen av Snøhetta. Vi blir både glade for å se målet, og vi blir litt vemodige. Vi blir sittende å se nordover. Jeg tror alle, der vi sitter andpustne, tenker på turen vår, på opplevelsene underveis. At det blir litt trist å avslutte denne fine reisen. Men, vi tenker nok alle at det også skal bli fantastisk å nå målet og at det skal gjøre godt å komme hjem. Hjem for å gjøre de vanlige ting som vi savner å gjøre. Likevel er det trist at det skal ta slutt både med reisen og det fine fellesskapet. 

Vi reiser oss, rister av de indre tankene og ler. Sharam viser frem sitt fottøy for dagen; ullsokker og sandaler! Aldri tror vi noen i moderne tid har gått i dette fottøyet over fra Øvre Dørolseter til Grimsdalshytta. Sharam har et imponerende skjegg og går med stav. Han ser nesten ut som en profet der han vandrer. Vi ler så vi nesten mister pusten. Sharam ler også. 

Siste partiet er et utrolig malerisk og vakkert parti. Vi skråner nedover mot Grimsdalelen. Denne frodige og vakre dalen. Etterhvert får vi også øye på Grimsdalshytta. Alle går og mumler, de prøver å uttrykke hvor ufattelig vakker landskapet er. Mobilen er oppe stadig vekk for å ta bilder. Det er vanskelig å beskrive det vakre man ser, så bilder får sikre minnet om det vi har opplevd i dag, tenkte nok mange.

Vel nede i Grimsdalen bar det over dalbunnen og til slutt over bruen. Så var det bare se siste bakkene opp til denne vakre hytta. 

Dag 10: Øvre Dørålseter til Grimsdalshytta

Turen i går fra Rondvassbu ble våt. Det regnet fra vi ble satt av båten i nordenden av Rondvatnet og helt frem til Øvre Dørålseter. Lyspunktet i går, værmessig, var at det regnet enda hardere etter at vi kom i hus. 

Det ble en tur hvor mange var stille. Dette var første etappen hvor deltagerne virkelig har fått erfare betydningen av godt utstyr og hvordan man bruker det. Mange har lært mye underveis. Andre har ikke vært like oppmerksomme eller interessert. Gårsdagen ga oss en liten pekepinn på hvem som hadde fulgt med. Da regnet satte inn var det flere som unnlot å ta på seg regntøy. Jeg spurte hvorfor. "Gjør ikke noe å bli litt våt" var det en av gutta som sa. Snart var han gjennomvåt. Så ble han ganske kald...

Underveis fikk jeg en fin samtale med Hassan. For tiden har han permisjon fra studiene i Trondhjem. Bakgrunnen for permisjonen står litt uklart for meg. Men, jeg er redd han ikke har følt seg helt tilpass i Trondhjem. Han ga også uttrykk for at familien ønsket å holde ham hjemme i Osloområdet. I samtaler med gruppen har vi snakket om betydningen av utdannelse og tålmodighet i den forbindelse. Hassan virket åpenbart søkende for råd. I denne regntunge løypa var det god mulighet for litt refleksjon. Stillheten preget gruppa, alle hadde nok med sitt. Likevel kom altså Hassan bort til meg. 

Tillat deg å være litt egoistisk, sa jeg. Utdannelse er viktig. Viktig for muligheter i livet og trygghet for fremtiden. Og vær tålmodig. Studier kan være tøft, men studietiden er også en utrolig flott tid i livet. Her møter man mange mennesker og livslange vennskap etableres. Hassen nøler, jeg opplever at han bærer på noe som han ikke formidler. En sorg, en plikt, forventninger i sprikende retninger, jeg vet ikke riktig hva Hassan går der i regnet å tenker på. Men han grubler og reflekterer. 

Det bringer meg over til en fin tanke. At Hassan her, sammen med oss, vandrende i fantastisk natur, gjør nettopp dette, tenker. Nesten helt uforstyrret. På vår reise har Hassan opplevd så mye. Hatt det artig med nye mennesker. Han kommer hjem med en bedre ballast, håper jeg. Jeg håper han har fått noen såkorn til egne refleksjoner og beslutninger tuftet på de drømmer og håp han har for livet. Helst skulle jeg gjerne gitt ham fasiten, men den må han nok søke selv. Men det gjør godt å bli spurt og jeg føler meg privilegert og heldig over å kunne være en voksen som får lov til å reflektere litt sammen med Hassan om hans utfordringer.

Det regner mens vi prater. Det regner mens vi går. Helt frem til trappen på Dørålseter regner det tett.

Dag 9 - Båt over Rondvatnet og tur til Dørålseter

Tåken lå tjukk innover Langglupdalen da vi hadde lagt Bjørnhollia bak oss. Lav tunge og mørke grå skyer varslet mye regn og lite utsikt. Værmeldingen var imidlertid lovende så vi håpet endring,, ikke minst når vi nærmet oss toppen av Rondeslottet. Optimismen preget oss alle fem, Karianne, Jessica, Dawit, Kaweh og meg selv. Vi hadde et godt driv oppover dalen. Det lå nesten i luften at dette ville bli og måtte bli en minnerik dag.

Så skjer det. Skyene glir til side og plutselig ser vi Rondeslottet rett foran oss. Plutselig ser turfølget det majestetiske fjellet og det går nok opp for flere at dette er høyt. Mer enn 1200 meter stigning denne dagen blir plutselig visualisert. Det blir andektig stille. Tatt av det storslåtte og den visualiserte utfordringen vi står overfor. 

Det virker som Karianne, Jessica og Dawit blir grepet av en motivasjon. De går på og finner et jevnt godt tempo. Ingen sakker av. Alle er de bestemt på at i dag skal de på Rondanes tak, på toppen av Rondeslottet.

Etterhvert blir sti til steinrøys og det blir betydelig brattere. Foran ligger Jessica. Bakerst går Karianne. Begge to er i et bedre driv en noen gang tidligere på turen. Til tider ligger Jessica langt foran oss. 

Tåken kommer og går. Plutselig hører vi torden. Så høyt opp i fjellet er ikke lyn og torden noe å spøke med. Vi blir noe betenkt men vurderer faren som moderat til liten. En mor og en datter, som vi tar igjen oppover, finner det trygt å Hånes oss. Antagelig ville de ha snudd om det ikke var for oss. Oppover varsler jeg fra hver gang vi har passert hundre høydemeter. Det blir til at vi teller ned høydemeterne. Så er det bare 200 høydemeter igjen. Nå er Dawit i tet. Ser ut til at han gjerne villige først og ta tak i varden som første mann. Og det blir slik. Med et stort glis står han på toppen og venter. Så står vi sammen og venter på jentene og Kaweh.

Det blir en voldsom emosjonell opplevelse som utspinner seg på toppen. Jessica og Karianne kommer over kanten i det hele utsikten åpenbarer seg. Skyene glir til siden og hele Rondane og mer til ligger for deres føtter. Karianne tar til tårene, så utrolig lykkelig. Jessica står å betrakter utsikten, tydelig rørt over det hun ser og over hva hun har prestert. De to jentene omfavner hverandre. Lykkelige. Lykkelige over å være med på tur, sammen med nye turvenner. De har mestret noe stort. Vi er sikre på at vi alle har fått en opplevelse for livet.

Vel nede på Rondvassbu tar bestyrer Øystein oss godt i mot. Vi møter de andre, Sharam, Hassan og Rodrigo. Etter en hyggelig middag overrasker vi Karianne med en stor kake på bursdagen. Øystein for hele spisesalen, som er smekk full, til å være med på bursdagssangen. Kvelden rundes av i en vedfyrt varm stamp hvor vi alle får leget såre ben og støle muskler. Jeg tror de fleste la seg salige og fylt med mange gode minner i går kveld. Selv tenker jeg at det er en privilegert oppgave å få være med disse fine ungdommene og de hyggelige og dyktige turlederne Sharam og Kaweh.

I morgen blir det båt over Rondvatnet og tur nordover til Dørolseter. En kort tur, heldigvis, på ca 13 km. 

Dag 8 - Rondeslottet og Kariannes bursdag

Vi våknet opp i dag med et bursdagsbarn i blant oss. Karianne fyller 24 år i dag, 2. juli. Hun ble feiret i matsalen. Det hele har imidlertid vært dempet og vi har merket at noe annet har preget deltagerne. I dag skal vi gjøre toppstøtet til Rondeslottet. Karianne skal være med og hun håper å kunne markere dagen med å bestige dette flotte massivet i Rondane. 

Dessverre må vi dele oss. Målet er Rondvassbu, hvor vi skal overnatte i kveld. Sharam tar med seg Rodrigo, som fortsatt sliter med akillesen, og Hassan. Hassan er tidligere fotballspiller og har egentlig en bra fysikk. Det viser seg imidlertid at å være tidligere idrettsutøver ikke alene kvalifisere for tøffe turer i fjellet. I løpet av de siste dagene har Hassan hatt problemer med å forsere kupert terreng. Han opptrer usikkert og virker å ha problemer med balansen. Da kan det være utfordrende å ta turen over Rondeslottet hvor det for det meste er stein og ur store deler av turen. Både Rodrigo og Hassan virker å være komfortable med beslutningen som er tatt i samråd med turlederne, Sharam og Kaweh. De går en enklere rute dirkete til Rondvassbu. Ruten er mye enklere og noe kortere enn å gå over Rondeslottet.

I går ettermiddag hadde vi gruppemøte og gjennomgikk dagens tur. Vi så på kartet, planla rutene og diskuterte oss gjennom utfordringer vi kan støte på underveis. At det er meldt mulighet for lyn og torden skaper en viss usikkerhet og spenning i gruppen. Det er tydelig at spesielt Karianne har begynt å bli nervøs for turen. Ikke en frykt som bidrar til at hun trekker seg. Jeg opplever det hele mer som en skrekkblandet fryd. Hun er ganske sikkert spent og gir tydelig uttrykk for det. 

Dawit er mer stille og gir lite signal på hva han tenker og føler. Han blir med, men det er vanskelig å tolke ham. Jeg er likevel overbevist om at inni Dawit er det fult av følelser. Han er også helt sikkert spent. Man bør vel egentlig være det når man for første gang er i norsk natur og skal bestige en så majestetisk topp som Rondeslottet. 

Jessica er morsom. Hun synes det meste er greit, den yngste i blant oss. Da hun hørte at det de neste dagene bare er betjente hytter foran oss, ble hun så glad at frykt og respekt for dagens topptur har blitt hvisket ut. Turen går helt sikkert greit, sier hun, lett henslengt i sofaen med et lurt smil. Hun er preget av det ungdommelige mot og er vel egentlig ikke så opptatt av detaljene, hun tenker nok at det meste bare ordner seg. Og det gjør det nok.

Litt irritert kjenner jeg likevel at jeg kan bli når Jessica fnyser eller stiller seg undrende til oss gamle som skal "belære" eller på annen måte ha "rett". Hun deltar ikke i diskusjonene, men du ser hennes reaksjoner og kanskje undring og en viss avstand til det vi måtte mene. Minner litt om mine egne barn egentlig, som er på samme alder. Kjenner da at alderssammensetningen er stor. Bordmanerer, høflighet og allmennkunnskap viser seg ikke å være spesielt vellykkede samtaleemner. Pussig, også dette er vel gjenkjennelig fra middagsbordet hjemme med barna, tre gutter i alderen 15 til 20 år. 

Vi smører grandiose matpakker. Alle er spente og litt stille. I dag skal vi på toppen. I dag skal vi bestige Rondeslottet. Allerede 08.30 står vi klare, de fleste av oss, og takker for et fantastisk opphold på Bjørnhollia. Sharam, Hassan og Rodrigo vinker oss på gjensyn til i kveld. Resten av oss begynner på bakkene i det alle er klare ca 15 min på overtid. Allerede etter 100 meter må vi snu oss for å se ut over dalen og Bjørnhollia. Stedet som har satt mange spor av fine opplevelser. Så snur vi oss og går videre oppover. Bjørnhollia forsvinner, vi går innover i bjerkeskogen. Om en stund, og etter noen drikkepauser, vil vi kunne se Rondeslottet langt der fremme. 

Dag 7 - hviledag på Bjørnhollia

Kan det være noe vakrere enn å komme over kanten på vei fra Eldåbu og skue ned i dalen og se Bjørnhollia? Vel nede i dalen krysser vi bruen med viltert fjellvann i rask strøm under oss. Så bærer det opp en bratt bakke, og så, der ligger Bjørnhollia rett fremfor oss. Flagget er heist. Dette fantastiske stedet som gir assosiasjoner om eventyrenes kongsgårder. Vi beveger oss rundt det flotte steingjerde for virkelig å få et overblikk. Jeg står sammen med Sharam. Han skuer ut over dette vakre anlegget som Beate og Svein, vertskapet, har stelt så fint i stand. Sharam sukker, sliten etter rask gange opp siste bakken. Han snur seg mot meg og sier; "er dette himmel her på jorden?"

Vi ser på hverandre og smiler. 

Vi samles etterhvert alle på tunet. Noen setter seg ned på gresset og puster ut, lykkelige over å ha kommet frem. Lykkelige over å komme frem til noe så vakkert. Hassan har slitt med balansen og alle steinene på vei nedover bakken de siste kilometerne. Men, han er ved godt mot. Så kommer Rodrigo haltende over tunet. Brun og fin etter en hel dag i kano på vannet nedenfor hytta. Gjensynsgleden er stor. Gruppen er samlet igjen, det er tydelig at det betyr noe. Ingen kjente hverandre fra før, men etter en uke på tur, og med større og mindre utfordringer, ser gruppen ut til å være godt sammensveiset. Kanskje varige vennskapsbånd etableres på vår SAGA-tur? Jeg kjenner at den tanken gir meg inspirasjon og glede. En takknemlighet over å få være med på noe som kan bety noe og gi varig verdi. 

Alle er slitne og det tar ikke lang tid før de fleste har funnet sitt rom og en seng. Mange prøveligger sengen og blir liggende. De sovner umiddelbart. Lykkelige, møre i kroppen og trøtte. 

Inne jobber Beate for skape en ny matopplevelse for gjestene. Det blir tre retter, spinatsuppe med egg, stekt ørret med alt tenkelig tilbehør og sandefjordsmør og til slutt creme brulé og frukt. Vi setter oss hele gruppen til bords, nesten med tårer i øynene over den flotte maten, presentert av Beate og servert av unge damer i bunad. Jeg tenker at vi er med på noe helt spesielt.

For en skatt dette er. Så heldige vi er. Opplevelser for livet. 

Det blir mye å ta inn over seg for våre unge deltagere. Men, de smiler, ligger i det irrgrønne gresset og skuer på fjellene og de få skyene som svever over den knallblå himmelen. Jeg er overbevist om at de kjenner på opplevelsene og kanskje spenningen som hele tiden ligger der; vil jeg klare å gjennomføre hele turen opp til Snøhetta? Så håper jeg, når alt dette er over, at de har fått opplevelser som beriker dem. At de har fatt en inspirasjon til å søke utfordringer i livet og at de vet hvor de skal søke til når de trenger påfyll av "naturopplevelser for livet".

30.06: På vei til Bjørnhollia.
30.06: På vei til Bjørnhollia.

Dag 6 - etappe 7

For en fantastisk etappe vi hadde i går! Turen fra Gråhøgdbu til Eldåbu må være vår flotteste etappe hittil. Alle koste seg i sol, varme og litt vind som holdt myggen borte. Hele dagen med godt utsyn over Rondane. Spektakulært flott ble skuet over Rondane i det vi kom over ved Ramshøgda. Her ble vi sittende en god stund, slitne av motbakken og fengslet av et panorama med Rondane midt i mot. Plutselig var vi en del av det etter flere dagsetapper hvor vi har pekt, "dit skal vi!".

Ofte når jeg diskuterer og snakker om opplevelsene ved turer, har vi fokus på toppen vi har vært på eller hvor lang turen har vært. Når jeg er turleder prøver jeg å minne folk om at en tur og vurderingene av en tur er summen av alle opplevelsene underveis. Det kan være så mye som gir rom for de store opplevelser. Da jeg gikk Massiv i fjor, hadde jeg mye regn underveis. Også tåke tok mye av utsynet. Plutselig en dag, på vei mellom Skogadalsbøen og Olavsbu, hadde jeg en fantastisk opplevelse. Den varte i 15 sekunder. Hele dagen hadde det regnet, blåst og tåken lå tjukk. Så plutselig, uten forvarsel og som et sceneteppe, forsvant tåken over Mjølkedalstind. En høy, flott og markert topp i Jotunheimen. Der, like foran meg, fikk jeg plutselig det mest fantastiske sceneskifte. Knallblå himmel og sol over toppen. Fjellet bare reiste seg og viste " jeg er stor, flott og mektig, husk det!" Så forsvant det. Alt ble grått rundt meg. Men inni meg bruste jeg av glede, for en opplevelse. Nesten som en guddommelig hendelse. Glemt var kalde hender og våte støvler. For en dag! 

Kaweh, en av våre turledere på turen har skjønt dette, betydningen av opplevelser under turen. Den gode samtalen, latteren, den koselige rasten. Og, badingen naturligvis. Hva gjør ikke en kald dukkert med både kropp og sinn, og ikke minst kalde føtter? Vi kom i går til et lite tjern midtveis på etappen. Krystallklart vann. Innbydende, men alle skjønte at dette måtte være iskaldt. Vi går videre sa flere av oss. Kaweh insisterte på å ta lunsj akkurat der, med et forfriskende bad. Alle så i retning av stien, de fleste ville videre men begynte å skjønne alvoret i Kawehs forslag. Da, plutselig, vrengte noen av seg klærne og ropte, ja vel da! Flere vasset og stupte uti. Etternølerne kom smygende og til slutt hadde nesten alle hatt hode og kropp under vann.

Så satt vi der, brusende i kroppen, i en varm solhelling. Bare smil og latter. Vi hadde det godt. Kan vi ha det bedre enn dette, var det noen som undret seg. Nei, jeg tror ikke det! Det er slike opplevelser vi må samle på. Det er disse opplevelsene vi må ta til hjertet og kjenne på når livet humper videre. Lykken som ligger der, lykken som alltid er der, for deg og alle som lærer å samle på gode opplevelser underveis på tur. 

Turen er summen av alle opplevelsene. Og livet må vi fylle med minner. Flest gode minner får vi håpe. Så går vi videre i dag, til Bjørnhollia. Vi ser frem til å møte Rodrigo, som har fått et par dagers hvile for å lege en vond akilles hel. Hele gruppen gleder seg til gjensyn. Vi begynner å bli gode venner nå. 

Dag 5 - etappe 6

Gårsdagen viste seg å bli tøff. Før start var vi alle optimistiske. Turen til Gråhøgdbu så grei ut og flere kilometer kortere enn gårsdagens tur til Jammerdalsbu. Men, vi gikk i en klassisk felle. Alle så på turen som enkel og alle mistet vel noe fokus. Lett hovmod for oppgaven viste seg å feile. Gjengen har aldri vært så sliten ved ankomst som i går. Det ble også et stort sprik i feltet. Selv tok jeg med meg to av de sprekeste, Dawit og Rodrigo, på en liten topptur underveis. Kjekke gutter med mye stolthet. De ville være med å gå litt fortere og litt tøfffere rute enn de andre. Dette burde jeg nok ikke ha gjort. Jeg burde nok ha skjønt at deres iver og mot var så fremtredende at mangel på erfaring kom i skyggen. De holdt godt følge, men det skulle straffe seg.

Vel fremme på Gråhøgdbu ble vi møtt av en velkomstkomite. Christian og Tor Martin fra DNT stod på tunet og ønsket velkommen med kald drikke. Inne hadde de dekket bord og gjort det koselig. Tor Martin hadde laget gryterett, bakt brød og kake. Regien kunne ikke vært bedre. Da den slitne gjengen kom frem, var det godt med omsorg og rikelig med fersk mat og selskap. 

Til tross for god forpleining, kan det se ut til at det har skjedd noe med gruppa. Alle er mer slitne, tiltaksløse og de eldre må i større grad ta ansvaret for gjøremålene på hytta. Å hevde at de har noe apatisk over seg er kanskje å ta hardt i, men tommere i blikk mener jeg å se hos flere. Dette er en lang tur. Nå begynner alvoret. Nå begynner kreftene å ebbe noe ut. Nå begynner mindre skader og vannblemmer å få større fokus. Turlederne får en viktig oppgave nå. Ingen tvil om at oppmuntring og omsorg fremover blir viktig. Vi ønsker at alle skal kunne stå på Snøhetta og skue ut over Norge og kjenne på bragden og seiersfølelsen av å ha vandret hele SAGA - fra Lillehammer til Dovre og Snøhetta.

Da vi stod opp i dag, var det en trøtt gjeng som satte seg ved frokostbordet. Stillheten og lett mumling. Et skjevt smil og en lett latter, men ikke så energisk som før. Morsomme replikker er det mindre av og kommer det en, så er det vanskelig å få med seg alle. Flere har nok med sitt. Vi vasker hytta og gjør oss klare. På tunet står alle med sekkene sine, avventende. Da kommer Sharam bort til meg og sier; "vi har en situasjon! Vi må prate sammen..."

Rodrigo, som var med meg på ekstra topptur i går, halter bort til oss. Rodrigo kan ikke gå videre sier Sharam. "Han har fått smerter og hevelser i akillesen. Han må hvile noen dager."

En plan B må legges. Å avbryte turen er ikke et tema for Rodrigo. Vi arrangerer derfor en transport fra nærmeste vei hvor han kan plukkes opp og kjøres til vakre Bjørnhollia, to dagsmarsjer fra Gråhøgdbu, hvor vi er nå. Alle vinker ham farvel med ønske om god bedring og på gjensyn. Så vandrer vi videre mot Eldåbu. Fortsatt stille i gruppen. Vi har mistet en av deltagerne. Noen kjenner på savnet allerede. Har jeg rett er det nok en eller to til i gruppen som godt kunne tenke seg å få transport til Bjørnhollia. Nå gjelder det å oppmuntre og sikre at vi får en flott dag, vi som skal gå.

Jeg ser på kartet og oppdager at det vil komme noen høydepunkter. Nå beveger vi oss inn i Rondane. Om ikke mange kilometer vil vi komme over en høyde. Her vil vi vi få hele Rondane-massivet foran oss. Jeg ser for meg gruppen over kanten, som i Kittelsens flotte tegning "Soria Moria", stående å betrakte det majestetiske. Håper inderlig at dette vil gi kraft og en drøm om å komme videre og frem, frem til Snøhetta, bakenfor det vi ser. For, det er fortsatt langt igjen...

Dag 4 - etappe 5 Jammerdalsbu – Gråhøgdbu, 18 km, ca 5-6t

Vi kom tidlig frem til Jammerdalsbu i går. Det var en utrolig fin driv hos alle sammen - og de likte det! Kvelden før hadde vi sittet og pratet litt om hvordan man skaper flyt på tur og hvordan man går hensiktsmessig i gruppe. Vi ble enige om å holde litt avstand slik at alle ser terrenget godt foran seg. Det gjør også at det ikke får så store oppsamlinger når noen stopper et øyeblikk. Da korrigerer man selv farten og øker på litt etter en rask stopp. Kanskje bare for å nyte utsikten et øyeblikk.

Flere av deltagerne har vært veldig opptatt av teknikk når man går. Våre deltagere har nesten aldri gått vekten på tur eller vært i fjellet. Det har derfor vært nødvendig å snakke litt om hvordan man plasser føttene, hvordan man unngår hele tiden å gå "opp og ned" ved å finne gode plasseringer for foten ved siden av stenen og ikke oppå. Å se foran seg og planlegge noe hvor man setter føttene er også viktig. I det man kommer til motbakkene har flere bare gått på og brukt rå kraft. Her har vi nå lært å korte ned på skrittlengde og heller øke frekvensen noe, hvis man vil opprettholde samme fart. Her er det også viktig hele tiden å forsøke å sette foten horisontalt. Finne gode plasseringer for foten slik at helen kommer høyt. Da sparer man mye krefter og får ikke så fort slitne legger og lår. 

Dette har tydeligvis deltagerne fått med seg. De synes det var gøy å kjenne kroppen fungere og det å bevege seg rasjonelt. Det ser ut til at de virkelig lærer fort og koser seg med det.

Vi nærmer oss Rondane. På denne etappen kunne vi virkelig skue deler av Rondane og snøkledde topper. I knallvær stoppet flere i følget opp og sa; så utrolig vakkert! Så heldige vi er! Det bruser av lykke i meg når jeg ser og opplever dette. Å få lov til å være med å gi disse opplevelsene er en gave. Og, jeg reflekterer litt over vår sjel i DNT. Vår aller fremste ønske er å skape naturopplevelser for livet. Så godt å se at det er akkurat det vi gjør.

Hassan kom bort til meg, vel fremme på Jammerdalsbu. "Vet du hva Henning, jeg har hatt mine aller flotteste øyeblikk på denne etappen. Jeg gikk litt fra de andre. Jeg lot tankene løpe og tillot meg bare å være for meg selv en liten stund. Det var deilig bare å gå i eget tempo og kjenne at jeg er til. Da jeg gikk der i front kom jeg over en kant og fikk et utrolig utsyn. Jeg så Jotunheimen og vakre fjell. Det var så fint Henning!"

Hassen sa dette med innlevelse, som om han hadde oppdaget noe helt nytt. Som om han hadde opplevd en liten åpenbaring. Jeg kjenner at hans utstråling og glede gir meg en sterk opplevelse. Han skulle bare visst hvor sterkt han rørte noe ved meg. 

Dag 3 - etappe 4: Sålene er borte

Det et utrolig artig å se gruppen organisere seg på DNTs selvbetjente hytter. Med entusiasme stormer de inn på proviantlageret for å se hva denne hytta kan tilby. Så organiseres det og noen begynner med forretten. Forrett!

Gamle travere som meg går rett på kjøttkakene eller lapskaus. Thai-suppe lages av ungdommen og forretten er klar litt etter at jeg er ferdig med middagen. De koser seg, men få orker noe mer. Det er en utrolig morsom gjeng og det er flott å se hvor opptatt alle er med å være til hjelpe for hverandre. Det er nesten slik at gammel traver som meg, med inngrodde vaner på tur, faller gjennom. Ungdommen er egentlig mye mer sympatisk enn meg selv. Jeg får en god følelse av gruppen, får tro på at vi sammen skal klare denne turen helt til Snøhetta . Kjenner jeg blir glad over å se så godt samhold og omsorg hos de unge. 

I dag tidlig var det frokost 07.30. Alt var klart, akkurat som planlagt. Vann var kokt opp og alt av frokostmat var satt frem. Vi var i god rute til å kunne rekke avmarsj kl 09.00, som vi alle var enige om på gårsdagens kveldsmøte. Så var det dette med orden og kontroll på egne ting... 

Oppvask var tatt, alt av felles ting ryddet. Klokken nærmet seg 09.00. Ingen var helt klare. Jeg hadde jobben i dag med å vaske oss ut av hytta. Da fant jeg stadig private eiendeler som var gjenglemt. 09.10, vi var fortsatt ikke klare. Da meldte en av deltagerne at noen måtte ha tatt hennes såler. Man kunne se at alle tenkte; har jeg klart å pakke ned litt mer enn bare mitt eget? Mitt svar ville umiddelbart vært; ja jeg tror det, men du har også glemt en del av dine egne ting...

Turlederne ser på klokken, den nærmer seg 09.30. Ingen har funnet sålene. Da tar turlederen beslutningen, alle tar av skoene og sjekker om de har riktige såler og alle pakker ut av alle sekkene skal tømmes. Det går en halvtime. Ingen finner de savnede sålene. Da spør en av deltagerne; skal turleder begynne tenke på en annen strategi? Hva med sålene fra joggeskoene, de kan vel brukes? Og slik ble det, med sålene fra joggeskoene i fjellstøvlene ruslet gruppen av gårde kl 10.00.

Sålene finner vi nok blant en av deltagernes ting når det pakkes ut på neste hytte. Selv blir jeg igjen og vasker hytta.

Dag 2 - etappe 3 Djupslia - Vetåbua

Det var morsomt å se hvor fint det var blitt på Djupslia. Lillehammer og Omland Turistforening har pusset opp og gjort store forbedringer. En fin hytte er det blitt og et vakkert sted.

Jeg rekker en rask lunsj på tunet før jeg føler jeg må løpe videre. Nokså raskt fra hytta bærer det oppover og utsikten blir bedre. Men stiene går fortsatt gjennom mye bjerkeskog. Her ser det ut til at LOT har gjort en formidabel innsats. Det har virkelig blitt flotte stier gjennom skogen og vi kan se at mye er ryddet.

Etterhvert går stien over i et mer høyfjellsterreng. Alt åpner seg og det er utsikt i alle retninger. For første gang på turen opplever jeg at vi nærmer oss villere fjell og høyere terreng. Reinlav og høyden holdes før det kun gjenstår en time til Vetåbua. Da går stien brattere nedover og ned igjen mot skogbeltet. Da, plutselig, ser jeg en gruppe foran meg. Jeg smiler for meg selv. Jeg klarte å ta dem igjen! Og, jeg gleder meg til å møte gjengen.

Alle smiler og tar meg godt imot i det jeg tar dem igjen. Jeg tenker at dette varmet og det var fint å se dem alle. Samtidig tenker jeg at det kan bli både innholdsrikt å spennende å være tett på så mange fremmede som skal vandre sammen i 14 dager. Hele veien opp til Snøhetta. Det blir spennende dager. En spennende reise. Jeg håper vi klarer å få med alle helt opp til toppen av Snøhetta.

Det vil være meget imponerende!

Dag 2 - etappe 2 Hornsjø - Djupslia

Jeg våkner opp i dag og kjenner på at jeg håper det er mulig å ta igjen de andre. Smører en litt større matpakke enn vanlig. Lunsj blir i dag på Djupslia, DNT hytta hvor de andre overnattet natt til i dag.

Turen starter i fint vandreterreng med gode stier, men litt bløte partier noen steder. Bjerkeskog, stier på gress, i det hele tatt en fin start. Noen regnbyger kommer og bidrar til at jeg blir våt, men jeg vet at dagen kommer til å bringe en del sol. Vinden, ganske kraftig, bidrar til at jeg tørker raskt. Jeg vandrer raskt og stille. Dette gjør at jeg kommer over en del dyr og fugler på denne etappen. Haren hoppet over stien rett foran meg. Fortsatt litt hvit i pelsen. Lirypa som fløy opp var også ganske hvit. Rypen som lå gjemt med hele ungeflokken var ikke mye hvite. Godt kamuflert og trykkende lenge gjorde at jeg nesten tråkket på hele familien. Det samme skjedde en and og hennes ungeflokk.

Over et av høydedragene før jeg beveget meg nedover mot Djupslia åpnet plutselig terrenget seg. Det ble mer som snaufjell og det ble et flott skue mot Jotunheimen med alpine topper og fortsatt mye snø. Vel fremme på Djupslia var det får spor etter gjengen som startet herfra tidlig i dag. Igjen satt det bare en gammel kone. Hun var åpenbart ikke norsk og vi fikk vekslet noen ord på engelsk. Hun kunne fortelle om et liv med mer enn 40 somre i norske fjell og på DNT hytter. På den korte stunden vi hadde sammen kunne jeg se en gammel dame med kjærlighet i blikket. En kjærlighet for vår natur. En kjærlighet det er lett å forstå. 

21:30:
Godt å være i gang. Kjenne på kroppen og utstyret. Turen inn fra Nordseter til Hornsjø er ikke på mer enn 15 km. Likevel fikk jeg en opplevelse av å være litt rusten. Hadde litt vondt både her og der. Men terrenget var deilig å gå i. Fint utsyn flere steder og gode stier. Men, ofte en del vann og større dammer i stien etter kraftige regnbyger.

Vel fremme på Hornsjø høyfjellshotell ble jeg tatt meget godt i mot av hyggelig betjening. Et meget stort hotell som bærer noe preg av tidligere tiders storhetstid. Nå får vi håpe at SAGA blir riktig populært slik at sommertrafikken kan få et lite løft her på Hornsjø. Det fortjener stedet. En vakker beliggenhet med et helt fantastisk panorama utsyn fra spisesalen. 

I morgen vil jeg prøve meg på en dobbel etappe for å ta igjen de andre. Det blir tøft og langt, nesten 4 mil. Klarer jeg det? Jeg sender rapport! 

10:00: Søndag morgen, i dag starter reisen jeg har gledet meg til. I dag starter jeg på SAGA, reisen fra Lillehammer og nordover, helt til Snøhetta på Dovrefjell. Mitt turfølge, Kaweh, Sharam og fem ungdommer, ligger foran meg i løypa.

De startet i går. Men de var på sin første etappe var jeg på fest. En av mine beste venner hadde stort 50 års lag, så min SAGA tur har blitt en dag forsinket. Nå gjelder det å ta dem igjen. Vil jeg klare det? Mitt mål er å ta dem igjen innen onsdag. Så får vi se om det holder 😊 

Skal jeg klare dette må jeg se å komme meg av gårde. Det kribler i kroppen. Sekken er pakket. Jeg sitter i mine turklær. Det er nå det starter.

Det er i dag jeg skal starte på SAGA.

Før avreise

Jeg er privilegert. Jeg skal få lov til å vandre i fjellet i 14 dager. Uansett vær og forhold vil denne turen gi meg minner og opplevelser som er fantastiske på sin måte. Opplevelsene i fjellet blir til små eventyr som er med på å forme den jeg er. På veien skal jeg bli kjent med stier, fjell, steiner, mose og bekker. Og ikke minst: nye mennesker, som opplever fjellet for første gang. Selv om jeg liker å gå alene, er det alltid godt å kunne dele naturen og friluftsopplevelsene med andre.

Men hva er egentlig så bra og fantastisk med friluftslivet? Noen spør seg nok om det. Jeg har et forslag til tre svar på det spørsmålet.

Utsikt
Vi mennesker søker til høyder, topper og åpne drag. Kanskje er det fordi det gir oss en oversikt, en følelse av å mestre og forstå. Vandringen i terrenget kan være tung og vanskelig, men på toppen av bakken eller fjellet kan du se ned på de hindringene du nettopp har forsert og ut over de nye mulighetene som ligger foran deg.

Eller du kan stå i et åpent landskap med bare grønne sletter og himmel foran deg. Hindre på stien foran deg ser mindre ut og tankene kan løpe fritt. Blikket løftes og har lenger rekkevidde, og hodet fylles med tanker som strekker seg lenger enn planen for neste dag. I naturen kan du kan gå fra noe gammelt – eller til noe nytt.

Innsikt
Så er det slik at friluftslivet også gir deg det stikk motsatte. Det å være ute, bare gå, gjør noe med deg. Du får utsyn og utsikt, men samtidig vender du blikket innover og blir kjent med deg selv. Hva skjer med deg når du er kald, våt, sulten, sliten og usikker på veivalget? Eller hvordan opplever du å bo tett på andre mennesker på små hytter der dere må samarbeide om middagen – og kanskje ligge andføttes på madrass for at alle skal få plass? Slike opplevelser gir deg innsikt og kunnskap om deg selv og de du har med på turen. 

Fellesskap
Vi har ulik radar for hvordan vi «tar inn» naturen, men mange opplevelser i friluftslivet er likevel universelle: en vakker solnedgang, lukten av skog og mose, våte sko i regnet eller en kald motvind. Alle vet hvordan det kjennes. Det gjør at friluftslivet er lett å samle seg om og bygge fellesskap rundt. 

SAGA-turen er for viderekomne, men friluftslivet der du bor krever ingen forkunnskaper, spesielle evner eller dyrt utstyr. Gresset, trærne, skogen, parken, sjøen eller fjellet i nærmiljøet er arenaer som alltid venter på å bli tatt i bruk. Det skaper glede, mestring og fellesskap. 

Test ut naturen selv, så skal du få se!

Henning Hoff Wikborg.

Foto: Eivind Haugstad Kleiven